Fortellerstemme først eller bilder først: to veier til samme storyboard

Når du skal knytte bilder til en fortellerstemme, finnes det i praksis to veier. Den første er å la stemmen styre: du skriver manus ferdig, leser det høyt med stoppeklokke, og tegner bildene til hver setning eller hvert avsnitt. Den andre er å la bildene styre: du skisserer sceneforløpet først, og skriver eller justerer teksten slik at den passer til hvert bilde.

Begge fungerer, og jeg har sett kursdeltakere lykkes med begge. Forskjellen ligger i hva som blir tvunget til å gi seg når noe ikke passer. I den første veien er det bildene som må tåle å bli endret. I den andre er det ordene. Denne ulikheten bestemmer hvor mye omarbeid du får underveis, og hvor naturlig ferdig video høres ut.

I denne teksten går jeg gjennom styrker og svakheter ved hver vei, og avslutter med en anbefaling for den typen korte videoer våre deltakere vanligvis lager, nemlig opplæring og forklaring i næringsliv.

Når manus og opplesning ligger fast, har du noe konkret å måle bildene mot. Du leser teksten høyt, markerer hvor tankene skifter, og setter en tidsangivelse ved hver markering. Hvert bilde får da en klar varighet, og du ser med en gang om en scene må bære tjue sekunder med tale eller bare fire.

Det som er sterkt ved denne veien, er at tempoet blir naturlig. Seeren hører en stemme som aldri haster, og bildene følger etter. Du slipper den typiske situasjonen der fortelleren må presse seg gjennom en setning fordi bildet bare står på skjermen i tre sekunder.

Svakheten er at manus ofte er skrevet for øret, ikke for øyet. Setninger som låter greie, kan være umulige å illustrere. Da sitter du med et avsnitt om «effektivisering av rutiner» og ingen idé om hva kameraet skal vise. Du ender opp med illustrasjoner som bare pynter, i stedet for å forklare.

• Gir tydelig tidsramme per scene
• Naturlig tempo i fortellingen
• Risiko for abstrakte avsnitt uten bilde

Starter du med skissene, tenker du i handlinger: hva skal seeren se hender, skjerm eller produkt gjøre, i hvilken rekkefølge? Storyboardet blir en kjede av synlige trinn, og teksten skrives etterpå som en kommentar til det som skjer. Dette gir ofte sterkere demonstrasjoner, fordi hvert bilde har et reelt innhold.

Ulempen er at ordene kan bli en etterpåklokskap. Du skriver en setning for å fylle et bilde, og får tekst som beskriver det seeren allerede ser. Videoen blir da full av «her ser du at vi trykker på knappen», som ikke tilfører noe. En god fortellerstemme sier det bildet ikke kan si.

Et annet problem er tempo. Skisser har ingen tid i seg. Du kan tegne åtte ruter og først under innspillingen oppdage at fortellingen trenger fjorten sekunder for den tredje, mens bildet bare tåler seks. Da må du enten klippe tekst eller lage nye bilder.

Deltakere som starter med stemmen, leverer ofte det mest ryddige første utkastet. De får færre overraskelser ved gjennomgangen, og oppdragsgiveren kan følge med på manus og bilde samtidig. Men de sliter oftere med bilder som ikke forklarer noe.

Deltakere som starter med bilder, lager ofte de beste demonstrasjonsscenene, men må bruke mer tid på å stramme inn teksten etterpå. Det ser vi særlig i videoer om programvare og prosedyrer, der handlingen er det viktigste.

Felles for begge er at de beste resultatene kommer når de to veiene møtes underveis. Ingen av dem er en ren løsning. Spørsmålet er hva du lar bestemme første utkast, og hva du lar justere det.

• Stemme først: ryddig, men fare for pynt
• Bilder først: tydelig handling, men stram tekst trengs

For korte forklaringsvideoer innen opplæring og næringsliv anbefaler jeg en blanding med stemmen som utgangspunkt. Skriv manus, les det høyt med stoppeklokke, og marker hvert sted der en ny idé begynner. Spør deg ved hver markering: hva kan seeren se her som viser dette? Finner du ikke svar, skriv setningen om.

Dette kombinerer det beste fra begge: tempoet fra opplesningen og de konkrete bildene fra skissetenkningen. Du tvinger manus til å bli visuelt, før du bruker tid på tegning. Det sparer tid, og det gir en fortellerstemme som ikke må løpe etter bildene.

Bruker du omvendt rekkefølge, la skissene være grove og les teksten høyt allerede etter tredje eller fjerde rute, så tempoproblemene dukker opp tidlig, ikke først på innspillingsdagen.

Ta et manus på rundt tre hundre ord, gjerne et du allerede har. Les det høyt i vanlig samtaletempo og noter tiden. Del det i fem til åtte deler der innholdet skifter, og skriv varigheten ved siden av hver del.

Lag deretter en enkel mal med like mange ruter, og skriv i hver rute én ting seeren skal se. Hvis du må skrive «tekst på skjermen» eller «illustrasjon av» uten noe konkret, er avsnittet sannsynligvis for abstrakt og bør omskrives før noe tegnes.

Til slutt viser du det hele til en kollega uten forklaring. Hvis personen kan følge fortellingen ved å lese rutene og høre teksten, har du en brukbar kobling mellom bilde og stemme. Hvis ikke, vet du hvilken rute som må jobbes med.

• Les manus høyt og noter tiden
• Skriv én synlig ting per rute
• La en kollega teste utkastet