Malen vi deler manus i scener med: arket, pennen og tre kolonner

Når vi skal dele et manus i scener, starter vi nesten alltid på papir. Det er ikke nostalgi. Papir tvinger deg til å velge, fordi arket har plass til et bestemt antall ruter, og hver rute må få et bilde du faktisk kan forklare. På en skjerm er det fristende å legge til og flytte rundt i det uendelige, og da mister man lett oversikten over hva som bærer fortellingen.

I kurset får du utdelt en storyboardmal med seks ruter per side. Hver rute har plass til en liten skisse, en linje med fortellerstemmens ord og en smal stripe til notater. Malen er bevisst enkel. Den skal ikke gjøre deg til tegner, men gi deg et sted å tenke på før kameraet er koblet til.

Mange som bestiller forklaringsvideoer, har aldri sett et storyboard. Et ark med ruter og strekfigurer er ofte det som får samtalen til å bli konkret. Da peker man på rute tre og sier at her må vi vise knappen, ikke bare nevne den.

• Seks ruter per side gir nok plass uten å friste til detaljer
• Skissene kan være strekfigurer og enkle former
• Notatstripen brukes til vinkel og varighet

Ved siden av malen bruker vi en liste med tre kolonner: manusets setning, sceneforslaget og hva seeren skal forstå etter scenen. Den siste kolonnen er den som oftest blir stående tom første gang, og det er nettopp derfor den er der. Hvis du ikke kan skrive hva seeren skal sitte igjen med, er scenen trolig ikke nødvendig.

Listen er nummerert, og tallene følger med over til storyboardet. Scene 4 på listen er rute 4 på arket. Det høres banalt ut, men det sparer oss for mye forvirring når flere personer skal gi tilbakemelding på samme forslag og snakker om samme sted i materialet.

Vi bruker også et lite sett med fargekoder for hvilke scener som er forklarende, hvilke som viser en demonstrasjon og hvilke som er overganger. Fargene gir et raskt bilde av om videoen består av for mye av én type.

• Kolonne 1: setningen fra manuset, ordrett
• Kolonne 2: hva som vises i bildet
• Kolonne 3: hva seeren skal ha forstått etterpå

Vi anbefaler blyant til første utkast og en tynn tusj når rekkefølgen er bestemt. Blyanten gjør det lett å stryke ut, og viskelæret er det viktigste verktøyet i hele prosessen. Et storyboard der ingenting er visket ut, har sjelden vært tenkt gjennom.

Tusjen brukes til å fastslå. Når du går over en skisse med tusj, sier du til deg selv og andre at nå er dette bildet bestemt. Det gir en naturlig pause i arbeidet og et tydelig punkt der man kan vise forslaget til andre.

Noen i kursene foretrekker et nettbrett med tegnepenn, og det går fint så lenge malen er den samme. Poenget er ikke verktøyet, men at du jobber i en fast ramme med få ruter. Det er rammen som tvinger frem prioritering.

Begynn med å lese manuset høyt og stopp der tankene skifter. Hver gang du stopper, har du sannsynligvis funnet en scenegrense. Marker den med en skråstrek i teksten. Ikke tenk på bilder ennå. Det handler bare om å finne hvor fortellingen skifter tema, sted eller handling.

Neste steg er å gi hver del et arbeidsnavn på ett eller to ord, for eksempel problemet, første steg eller resultatet. Disse navnene blir overskrifter på listen og gjør det mulig å se hele forløpet på én gang, uten å lese hver setning på nytt.

Til slutt velger du ett bilde per scene. Ett, ikke tre. Hvis du ikke kan velge, er scenen trolig for stor, og da deler du den i to. Dette er det vanligste grepet i kurset, og det gir ofte kortere og klarere videoer.

• Les høyt og marker skråstrek ved tema- eller stedsskifte
• Gi hver del et navn på ett eller to ord
• Velg ett bilde per scene, del scenen hvis du ikke klarer det

Ta med manuset slik det står, helst utskrevet med god linjeavstand. Det er lettere å skrive skråstreker og notater på papir, og du slipper å bytte mellom vinduer. Hvis manuset ikke er ferdig, gjør det ingenting. Et utkast duger godt til å øve sceneinndeling.

Ha en klar tanke om hvem videoen er for og hvor den skal vises. En opplæringsvideo som skal vises i et møterom, har andre krav enn en som skal sees på en telefon. Det påvirker hvor mange detaljer et bilde kan bære.

Vi ber deg også tenke på hvem som skal godkjenne forslaget. Når du vet det, kan du bygge storyboardet slik at personen raskt ser hva som skjer, og du får mer presise tilbakemeldinger.

En storyboardmal løser ikke svakheter i manuset. Hvis teksten er uklar, blir bildene det også. Derfor bruker vi ofte første økt på å stryke setninger, ikke tegne. Et kortere manus gir færre scener og et mer lesbart storyboard.

Malen sier heller ikke noe om kameraoppsett, lys eller lyd. Den viser rekkefølge og innhold. Hvordan opptakene gjøres, avgjøres senere, når forslaget er godkjent og det finnes et felles bilde av hva som skal filmes.

Til slutt: et storyboard er et arbeidsdokument, ikke et ferdig produkt. Det er ment å endres, og de beste utgavene vi har sett, har mange viskelærspor.