Slik planlegger vi nærbilder og vinkler for en demonstrasjon

Når jeg får et manus til en demonstrasjon, legger jeg kameraet til side i første omgang. Jeg leser teksten og skriver ned hvert enkelt handlingstrinn på et eget ark: hva hendene gjør, hva som endrer seg, og hva seeren må se for å forstå det. Mange manus hopper over små mellomtrinn fordi forfatteren kan dem utenat. Det er ofte nettopp de trinnene som gjør at en seer faller av.

Jeg bruker en enkel regel: ett trinn, ett bilde som kan stå alene. Hvis jeg ikke kan beskrive hva bildet viser i én setning, er trinnet sannsynligvis to trinn. Da deler jeg det opp før vi tegner noe som helst.

Denne listen blir ryggraden i hele storyboardet. Den tvinger meg til å si fra tidlig hvis manuset forutsetter noe som ikke lar seg vise, for eksempel en lyd, en lukt eller en følelse i fingrene, og da må vi finne en annen måte å forklare det på.

For hvert trinn spør jeg meg selv hva som er det viktigste å se akkurat der. Ofte er det ikke hele gjenstanden, men en liten del av den: en knapp, et feste, en kant som skal sitte riktig. Da blir svaret et nærbilde, og resten av rammen er bare støy som tar oppmerksomhet.

Jeg skisserer rammen raskt, gjerne på tre–fire minutter per trinn, og setter en pil der noe beveger seg. Skissen er ikke pen, og det er ikke meningen. Den skal svare på hva som står i forgrunnen, hva som kan være uskarpt, og hvor hendene kommer inn i bildet.

Når jeg har skissert hele rekken, legger jeg arkene ved siden av hverandre og leser dem uten lyd. Hvis jeg kan følge fremgangsmåten bare ved å se på bildene, er vi på riktig vei. Hvis jeg må gjette, mangler det et bilde eller et trinn.

• Ett trinn per bilde
• Pil for bevegelse
• Forgrunn og bakgrunn bestemmes før filming

En vanlig feil er å filme demonstrasjonen fra den vinkelen som er enklest for fotografen. Seeren trenger derimot å se det utøveren ser. Derfor tegner jeg gjerne vinkelen fra utøverens synsfelt, litt skrått ovenfra og over skulderen, slik at hendene og gjenstanden henger sammen i bildet.

Noen ganger fungerer ikke det, for eksempel når utøverens egen hånd dekker det som skjer. Da planlegger jeg et alternativ fra siden eller rett ovenfra, og noterer det på skissen som et valg vi kan ta på opptaksdagen.

Jeg skriver alltid vinkelen i klartekst under hver ramme: «over skulder, nært» eller «rett ovenfra, middels». Det høres omstendelig ut, men det sparer tid på settet, fordi alle som deltar vet hva som er avtalt uten å tolke en tegning.

Svaret avhenger av hvor fort fortellerstemmen går og hvor vanskelig trinnet er. Et enkelt trinn kan klare seg med ett nærbilde i tre–fire sekunder. Et trinn der noe kan gå galt, som å feste en del i riktig retning, trenger ofte to: ett som viser hvordan det gjøres, og ett som viser hvordan det ser ut når det er riktig.

Jeg planlegger derfor et lite sett med reservebilder per demonstrasjon. De er ikke tegnet i full detalj, bare notert som en linje i margen. Hvis klipperen oppdager at en overgang blir for brå, finnes det materiale å legge inn uten å kalle inn opptaksteamet på nytt.

Dette er en av tingene deltakerne på kurset ofte undervurderer. Et storyboard med akkurat nok bilder ser ryddig ut på papiret, men gir lite rom i redigeringen. Litt overskudd i planleggingen er billigere enn et ekstra opptak.

• Hovedbilde for hvert trinn
• Kontrollbilde der noe kan gå galt
• Reservebilder noteres i margen

Før storyboardet går videre, gjør jeg en tørrøvelse. Jeg tar gjenstanden fram, eller en enkel erstatning, og utfører trinnene mens jeg følger skissene. Da oppdager jeg raskt at to bilder krever at hendene bytter side, eller at et verktøy ligger i veien for kameraet.

Disse små oppdagelsene er grunnen til at jeg ikke stoler på et storyboard som bare er lest på skjerm. Papiret lover alltid at alt henger sammen. Hendene forteller sannheten.

Jeg noterer endringene direkte på skissene med en annen farge, slik at det er tydelig hva som er endret og hvorfor. Når oppdragsgiveren senere får se forslaget, kan de følge resonnementet i stedet for å bare ta imot en ferdig pakke. Det gjør tilbakemeldingene mer presise.

På kurset gjør vi det samme arbeidet i liten skala. Deltakerne får et kort manus om en enkel prosedyre, deler det i trinn, skisserer rammene og noterer vinkler. Så bytter de ark med sidemannen, som prøver å utføre demonstrasjonen kun ut fra skissene.

Det er en ydmyk øvelse. Man ser raskt hvor tegningen var uklar, og hva man selv trodde var åpenbart. Det er også den øvelsen som oftest får folk til å endre arbeidsmåte etterpå.

Jeg forteller ikke deltakerne at det finnes én riktig måte å planlegge på. Jeg viser dem min måte, med trinnliste, forgrunnsvalg og vinkelnotat, og så får de teste hva som fungerer for dem og for den typen videoer de lager.